Prisen for fred i Tsjetsjenia

Tsjetsjenia er en republikk som ligger i den nordlige delen av Kaukasus. Det er teknisk sett en del av Russland, men har delvis selvstyre og egen president. Dette er for øyeblikket mannen avbildet til høyre: Ramzan Kadyrov. Han arvet makten etter sin far Akhmad Kadyrov, som i løpet av den andre tsjetsjenske krigen gikk over til russisk side. Som belønning ble han først administrativ leder over regionen og så president.

Tradisjonelt sett [1]har det tsjetsjenske samfunnet vært organisert utifra forskjellige klaner eller "teiper" som de kalles. Disse var igjen samlet i diverse allianser som man kalte "tukkhumer". Alliansene var hovedsakelig bestemt utifra geografisk beliggenhet, men også slektsbånd spiller inn. Det aller fleste klanene har tsjetsjenske forfedre, men noen få har ikke, og blir derfor kalt for "de urene teipene". [2]Alliansene var veldig ofte i konflikt med utenlandske krefter. Først med tyrkerne fra 1400-tallet og etter at de fleste konverterte til Islam, med sine kristne og buddistiske naboer (sistnevnte gjelder kun Kalmukerne). Etter en serie med blodige konflikter med russerne på 1800-tallet kjent som "Kaukasuskrigene", ble regionen til slutt en del av det ekspanderende russiske riket.

Når den russiske revolusjonen bryter ut i 1917, benytter befolkningen i regionen anledningen til å erklære seg uavhengig. Den kaukakiske føderasjonen deres varer til 1918. Etter flere mellomstadier blir den til slutt innkorporert i Sovjetunionen under navnet "Den tsjetsjensk-ingusjetiske republikk". Ved slutten av andre verdenskrig ble den lokale etniske befolkningen tvangsflyttet til dagens Kasakhstan, og territoriet delt mellom naborepublikkene. Dette etter diverse opprør, og beskydninger om samarbeid med tyskerne. De overlevende og etterkommerne deres fikk først flytte tilbake igjen etter Stalins død. Republikken blir da også gjenopprettet. Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991 erklærte Tsjetsjenia seg igjen uavhengig, og en borgerkrig mellom interne grupper oppstod. Denne kuliminerte i at Russland innvaderte for å hindre tsjetsjenks løsrivelse.

Den første tsjetsjenske krigen varte fra 1994 til 1996. Russiske styrker prøvde å ta Grozny i en raskt utført invasjon fra flere kanter med overlegne styrker. Dette lykkes først på andre forsøk. En omgruppering av styrkene og blodige kamper fra hus til hus måtte til[3]. Da krigen hadde vart i to år og man fremdeles ikke hadde klart å få kontroll over de mer vanskelig tilgjengelige fjellområdene, ble en våpenhvile undertegnet. Den påfølgende fredsavtalen gav regionen omfattende selvstyre, men de var fremdeles underlagt Russland.

I 1997 ble Aslan Maskhadov valgt som president. Han fikk penger til oppbygging av landet fra Russland, men mesteparten kom aldri lenger enn til hans egen klan og støttespillere. Etterhvert kom disse i konflikt med mer radikale muslimske grupper (islamister). Lederen for denne fløyen var krigsherren Shamil Basayev[4]. Han hadde før valget vært den største politiske rivalen til Maskhadov. Islamistene prøvde etterhvert å spre sin innflytelse til naborepublikken Dagistan, men mislyktes. Etter en rekke bombeaksjoner som også påstått ble begått av tsjetsjenere, bestemte Russland seg for å innvadere på nytt. Dette skjedde i oktober 1999, etter ordre fra daværende statsminister Vladimir Putin.

Den andre tsjetsjenske krigen var mye mer velykket (sett fra russisk side), og var medvirkende til at Putin ved slutten av året ble landets nye president. Våren 2002 var Grozny tatt, og mesteparten av regionen under kontroll. De tsjetsjenske soldatene hadde enten overgittt seg, blitt drept, eller flyktet/omgruppert seg. Sivile som manglet riktige papirer eller var mistenkte for å ha tilknytning til "opprørerne", ble systematisk plasserte i filtreringsleirer og torturert[5].

Deretter ble den russiskvennlige tidligere seperatislederen og muftien(religiøs leder) Akhmad Kadyrov innsatt som øverste administarative leder (se innledningen). Han og hans støttespillere, klarte med hjelp fra det russiske militæret å gradvis få full kontroll over hele republikken. At sistnevntes spesialstyrker fikk tatt av dage ekspresident Maskhadov i mars 2005, og året etter også Basayev (hvem som drepte han er litt omstridt), gjorde på sikt denne jobben mye lettere. Maskhadov var fram til dagen han døde leder over en eksilregjering, men den hadde på slutten veldig liten politisk innflytelse. De eneste landene som godkjente den internasjonalt var Georgia (under president Zavid Gamsakhurdia) og Afghanistan (under Taliban).

Den nåværende presidenten Ramzan Kadyrov arvet som sagt makten etter sin far. Han har sin fulle støtte fra Putin, og de har utviklet nære politiske og personlige bånd. Han og hans administrasjon, som hovedsaklig består av medlemmer fra hans egen klan, styrer republikken med en jernhånd. De russiske sikkerhetsstyrkene har nå hovedsaklig trukket seg ut, og hans egne styrker ved navn "Kadyrovskiene" har overtatt ansvaret. Dette er paramilitære styrker som fungerer både som politi, og militære sikkerhetsstyrker. Utrustningen deres er hovedsaklig fra det russiske militæret[6]. Måten de jobber på er også forvekslende lik. Forsvinninger, tortur, og drap på sivile mistenkte for å samarbeide med seperatister, har lenge vært vanlig. I tillegg har presidenten utstedt en rekke lover, som har ført republikken i islamistisk retning[7]: Å dekke til håret er påbudt i skoler og i offentlighet generelt. Polygami (dvs med så mange koner som man kan ha i følge den vanligste tolkningen av Koranen) blir oppfordret, og alkohol kan kun kjøpes to timer om dagen på kontrollerte utsalgssteder. Han har også uttalt at menn "rettmessig" kan drepe sine kvinnelige slektninger hvis de har dårlig moral.

De siste årene har en del tsjetsjenere i utlandet blitt drept, angivelig på ordre fra president Kadyrov. Blant annet ble Umar S. Israilov skutt i Wien i januar i år[8]. Dette mens han skulle til butikken for å kjøpe mat til barna sine. Fire menn i to biler stoppet han, og han ble skutt og drept da han prøvde å flykte. Umar hadde etter å ha flyktet fra Tsjetsjenia fått innvilget asyl i landet. Han hevdet i tillegg til å ha sett mange brudd på menneskerettighetene, også å ha blitt personlig torturert av Ramzan Kadyrov. Hans historier har blitt bekreftet av flere uavhengige kilder. I slutten av 2006 anla han sak mot Russland, i Menneskerttsdomstolen i Haag. Umar hadde i etterkant av dette mottatt trusler. Faren hans (som også hevder å ha blitt torturert) har fått asyl i Norge og bor på hemmelig adresse. Den norske Helsingforskomiteen frykter at slike drap også kan skje her til lands[9].

I det siste har det vært veldig få kritikere av regimet i Tsjetsjenia. Mye av Grozny er også bygget opp igjen etter krigene, og det har vært lite seperatistvirksomhet. Presidenten har uttalt at "terrorist operasjonene" nesten er fullførte. Landet skal være trygt å bo i igjen. Ett intervju med Tsjetsjenske Mujahedin, kan tyde på at dette ikke er tilfelle. De hevder også at det i løpet av denne måneden vil komme aksjoner[10]. Dette siste kan selvfølgelig være propaganda, men det er vanskelig å si for sikkert. Det som er sikkert, er at både Tsjetsjenia og Grozny har det bedre på utsiden enn på innsiden.
Kilder: [1]Latautonomy.com [2]Eng.wikipedia.com [3]Foreign Military Studies Office [4]Eng.wikipedia.com [5]Amnesty.no [6]Reuters [7]Aftenposten.no [8]The New York Times
[9]Dagbladet.no [10]Prague Watchdog

For de som ønsker å se med egne øyne en reportasje fra Grozny (fra i fjor), kan denne fra kanadisk tv anbefales: Intervju med President Kadyrov og innbyggere i Grozny